Bak lyskasterne: slik rigges et studio til nyhetssending

Før første lampe tennes

Når kursdeltakerne kommer inn i studioet en høstmorgen, er rommet mørkt og stille. Det er med vilje. Jeg lar dem stå et øyeblikk og se hva som finnes: taket med lysrigger, stativene langs veggen, kablene som ligger samlet i bunter. Lyssetting begynner ikke med å skru på noe, den begynner med å forstå rommet.

Vi starter alltid med to spørsmål. Hvor skal programlederen stå eller sitte, og hvor står kameraet? Lyset skal tjene bildet, ikke omvendt. Er plasseringen uklar, blir lyset flyttet fem ganger, og da brukes tiden på feil sted.

Så går vi gjennom lampene vi har tilgjengelig, og hva hver av dem er god til. Noen gir mykt og bredt lys, andre er harde og målrettede. Deltakerne får holde i dem, kjenne vekten og se hvordan de festes sikkert. Det høres kjedelig ut, men det er her mange vaner settes for resten av kurset.

• Finn ut hvor kameraet og personen står først
• Se hvilke lamper som finnes og hva de egner seg til
• Sjekk at alle festene er sikret før noe løftes

Nøkkellyset: ansiktet først

Det første vi rigger, er nøkkellyset, altså hovedlyset på ansiktet. Vi setter det litt til siden og litt over øyehøyde, slik at ansiktet får form uten å bli flatt. Står lyset rett forfra, forsvinner alle konturer. Står det for høyt, blir øynene to mørke hull.

Jeg ber deltakerne gå foran kameraet selv og se på monitoren. Å se seg selv i bildet lærer dem mer enn tretti minutter med forklaring. De ser hvordan en liten flytting av lampen endrer hele uttrykket, og de begynner å tenke i vinkler i stedet for i lamper.

Styrken justerer vi gradvis. Vi tar det aldri opp i full kraft for så å dempe, men bygger opp til bildet sitter. Da ser vi nøyaktig når ansiktet har nok lys, og vi unngår den utbrente hudtonen som gjør at folk ser blasse ut på skjermen.

Fyll, motlys og hard skygge

Når nøkkellyset sitter, ser vi ofte en hard skygge på den andre siden av ansiktet. Den tar vi med fyllys: et mykere lys fra motsatt side, med lavere styrke. Målet er ikke å fjerne skyggen helt, bare å gjøre den myk nok til at ansiktet ser naturlig ut.

Deretter kommer motlyset bakfra og ovenfra. Det legger en tynn kant av lys rundt skuldre og hår og løfter personen vekk fra bakgrunnen. Mange nybegynnere hopper over dette, og bildet blir flatt og kjedelig. Med motlys får du dybde, selv i et lite studio.

Her er det lett å overdrive. Jeg minner deltakerne på at tre lys sjelden betyr tre like sterke lys. Forholdet mellom dem er det som avgjør uttrykket, og vi justerer det sammen mens alle ser på samme monitor og sier hva de oppfatter.

• Nøkkellys gir form
• Fyllys myker opp skyggene
• Motlys skiller personen fra bakgrunnen

Farge og temperatur i praksis

Lys har farge, og det merker man først når to lamper ikke passer sammen. Den ene gir et varmt, gulaktig lys, den andre et kaldt og blåaktig. På kameraet blir ansiktet plutselig todelt. Vi bruker tid på å sjekke at alle lampene står på samme fargetemperatur før vi gjør noe annet.

Vi viser også hvordan hvitbalansen på kameraet må stemme med lyset i rommet. Deltakerne holder et hvitt ark foran kameraet og stiller inn, og så sammenligner vi bildet før og etter. Forskjellen er tydelig selv for den som aldri har gjort det før.

Fargede lys til bakgrunnen er en egen øvelse. Et dempet blått eller varmt lys på bakveggen kan gi sendingen en tydelig stemning, men det må ikke lekke inn på ansiktet. Vi flytter og skjermer lampene til fargen bare treffer det den skal.

Når noe ikke stemmer midt i øvelsen

Det mest lærerike skjer når lyset ikke fungerer. En lampe flimrer, en skygge faller på feil sted, eller programlederen flytter seg og plutselig er halve ansiktet i mørke. Jeg lar problemene oppstå og ber deltakerne finne årsaken selv, i stedet for å rette det med en gang.

Vi har en enkel rekkefølge for feilsøking. Først sjekker vi strøm og kabler, så posisjon, så styrke og til slutt farge. Å gå systematisk gjør at ingen stresser og gjetter. I en ekte sending har du ikke tid til å prøve ti ting, og vanen med rekkefølgen sitter lenge.

Underveis snakker vi sammen i teamet, slik det foregår i et kontrollrom. Den som ser monitoren sier fra til den som står ved lampen, og beskjeden må være kort og presis: litt til venstre, litt ned. Det er like mye samarbeid som teknikk.

• Strøm og kabler først
• Deretter posisjon, styrke og farge
• Korte, tydelige beskjeder mellom monitor og lampe

Å rydde ned er også lyssetting

Etter øvelsen er ikke jobben ferdig. Lampene skal slås av i riktig rekkefølge, få tid til å kjøles ned, og kablene skal ruller opp slik at de ikke får knekk. Jeg lar deltakerne gjøre dette selv, og ber dem merke hvor hver ting hører hjemme.

Det er en del av det vi kaller nøyaktighet. Et studio der utstyret alltid står på samme sted, er et studio der neste team kan komme i gang raskt. Det sparer minutter som betyr mye når en sending skal starte.

Mot slutten tar vi bilder av oppsettet på monitoren og skriver kort ned hva vi gjorde: hvor lampene stod, hvilken styrke og hvilken farge. Da har deltakerne noe å ta med seg til neste gang, og kan bygge videre på det i stedet for å begynne på nytt.